lars sørgard 10.JPG

Kronikk: Prisregulering av mat neppe smart

Å pålegge dominerende leverandører å ta like priser til alle sine kunder kan gi høyere priser for oss sluttkunder.

Av: Lars Sørgard, konkurransedirektør.

I dag må en netthandelsaktør betale en høyere innkjøpspris på matvarer enn dagens store dagligvarekjeder. Dagens system er urettferdig, men besnærende enkelt å fikse. Vi kan pålegge leverandørene å sette lik pris til alle sine kunder. En tilsynelatende kvikk fiks av et stort problem.

Men i dette tilfellet kan det som ser ut som en kvikk fiks fort ende opp med noe som er verre for forbrukerne. I dag forhandler alle kjøperne av dagligvarer med leverandørene om å få best mulige innkjøpsbetingelser. Noen lykkes bedre enn andre med å utnytte sin kjøpermakt. Et pålegg om lik pris til alle innkjøperne undergraver denne innkjøpsmakten. Hvorfor skal Norgesgruppen, Rema og Coop forhandle like hardt som i dag når de vet at enhver rabatt de oppnår vil deres konkurrenter også få? En prisregulering er dessuten en gavepakke til leverandørene. De kan avvise krav om å gi en spesiell rabatt til en kjøper ved å vise til at da må de gi samme rabatt til samtlige kjøpere. Faren er stor for at en slik prisregulering fører til like, høye innkjøpspriser for alle aktørene i dagligvarebransjen. Det er dårlig nytt for oss dagligvarekunder, da vi kan frykte at økte innkjøpspriser veltes over på oss.

Det er foreslått at prisreguleringen kun skal gjelde for dominerende leverandører. Det er de selskapene som per definisjon produserer de varene som svært mange av oss kunder har valgt å kjøpe. Høyere priser til sluttkunder på nettopp disse produktene vil ramme alle hardt. Da er det liten trøst at verken kjedenes egne merkevarer eller de små leverandørenes varer rammes direkte av prisreguleringen. Indirekte vil sluttkundene imidlertid kunne oppleve høyere priser også på de varene. Høyere priser på de mest populære varene gir rom for at det også blir satt noe høyere pris på andre varer.

Et viktig motiv for forslaget er å få fart på netthandelen. Med like innkjøpsvilkår som kjedene kan nye nettaktører vokse frem. Vi er positive til stimulans av netthandelen, men virkemiddelet er lite treffsikkert. Det er svært sjelden, for ikke å si aldri, en god ide å gi drahjelp til noen aktører ved å legge hindringer i veien for andre.

Slik vi leser den fagøkonomiske litteraturen, og holder den opp mot forholdene i det norske dagligvaremarkedet, mener vi at det er grunn til å frykte at like priser fører til høye priser til forbrukerne. Frankrike har prøvd ut ordningen med like innkjøpspriser i dagligvaresektoren, men har gått bort fra det. En studie finner at påbudet om like priser i Frankrike førte til økte priser til forbrukerne, og mekanismen de viser til er nettopp den som er skissert over. USA har valgt å ikke lenger håndheve en slik regulering, og igjen fordi de mente dette bidro til høyere priser til forbrukerne. Det burde være nok kunnskap om denne typen prisregulering til at en velger å forkaste en slik ide.

Det er fullt forståelig at en ønsker å utrede mulige tiltak i denne sektoren, men da bør en bruke kreftene på å se nærmere på andre mulige tiltak. Det er særlig grunn til å se nærmere på tiltak som kan redusere den betydelige makten til store aktører på leverandørleddet. Redusert leverandørmakt kan bidra til å presse ned innkjøpsprisene. Konkurransetilsynet har påpekt at det kan skje ved en målrettet reduksjon i importvernet på utvalgte produkter (med minst mulig effekt på landbrukspolitikken), og ved å endre reguleringen av landbruket slik at konkurransen styrkes på leverandørleddet. Dette vil bidra til at innkjøperne med dårlige betingelser får bedre betingelser. Bedre innkjøpsbetingelser for de minste aktørene vil i neste omgang gi potensial for nye kjeder på detaljistleddet. Da kan vi i så fall få en struktur på detaljleddet som ligner den i de andre nordiske landene, hvor flere små aktører utfordrer de store kjedene.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 5. april 2018.

Sist endret: